Da jeg døde og kom til himmelen, kjente jeg igjen Vårherre med det samme.
«Neimen, er det deg!» sa jeg.
«Det hadde du ikke trodd, det!» sa han og så på meg med disse velkjente smale, muntre øynene under hvitbuskete bryn.
«Nå ble jeg virkelig lettet», sa jeg og så meg rundt i de himmelske gemakker.
«Ja, der ser du», sa han. «Verre var det ikke. Hva var det du grudde deg så for?»
«Jeg vet ikke helt», sa jeg. «Døden, liksom. Trodde jo ikke på deg, vet du. Forestilte meg aldri at jeg skulle komme til himmelen. Tar du inn både troende og ikke-troende, du?»
«Ja, er du gal», sa Vårherre, «jeg er da ikke smålig, heller.»
«Du er vel ikke det», sa jeg.
«Men du – noe annet jeg alltid har lurt på – kan du si meg – er det egentlig slik som jeg alltid har trodd det må henge sammen – at du egentlig er både Allah og Jahve også, i tillegg til Vårherre?»
Vårherre humret litt.
«Javisst, javisst», sa han, «i tillegg til alle andre menneskers religion og tro, nå og til alle tider. Men det er som du sier de tre tankesettene fra ørkenregionene i Midtøsten som gjør meg mest tydelig. Jeg flyter nok litt mer rundt i mange andre tankeretninger. Men det er meg, ja – alt sammen.»
«Men da skjønner jeg virkelig ikke», sa jeg.
«Hvorfor jeg ikke setter en stopper for det?» fullførte han.
«Ja!» ropte jeg. Jeg kunne ikke hjelpe for det, jeg måtte rope, for det sto slett ikke bra til der jeg kom fra.
«Nei, du sier noe», sa Vårherre. Så sa han ikke mer på en stund. Satt bare og ristet bedrøvet på hodet.
«Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal gjøre med dere», sa han til slutt, lavt.
«Med oss?» sa jeg.
«Ja, med dere – menneskene», sa han. «Jeg var så uendelig stolt en gang, med det samme jeg hadde skapt dere» – han løftet hodet og lot blikket gli utover landskapet i himmelen – «jeg var så fornøyd. Dere hadde fått så mange fine egenskaper. Evne til kjærlighet, evne til empati, rettferdighetstanker, omsorg, – for ikke å snakke om de kognitive evnene jeg fikk lagt til helt på slutten. Det var liksom ingen grenser for hva som var mulig for disse vakre vesenene jeg hadde skapt i mitt bilde. Og så …»
Jeg ble sittende og se ned. Visste ikke hva jeg skulle si. Det var umulig ikke å ha empati med guddommen.
«Men dette vet du jo», sa han. «Dette vet og forstår dere jo nå, når det samme har skjedd med dere som med meg.»
«Hva mener du?» sa jeg.
«Dere er i ferd med å smake akkurat det samme som meg, vet du. Dere har skapt noe dere ikke kan styre, akkurat som jeg gjorde.»
«Hæ?»
«AI, selvfølgelig», sa Vårherre. «Eller KI, som noen sier. Det kommer til å gå akkurat like ille for dere med algoritmene som det gikk for meg med menneskene. Sann mine ord.»
«Mener du virkelig at det kommer til å gå skeis?» sa jeg, «og mener du virkelig at du ikke er allmektig og kan få menneskene til å slutte å drepe hverandre? Hva i huleste skal vi gjøre da?» Nå måtte jeg rope igjen.
Vårherre trakk på skuldrene.
«Jeg vet ikke», sa han. «Jeg har gitt opp. Jeg får ikke til noe mer. Jeg er nesten aldri der inne noe mer nå», han nikket mot Perleporten rett bortenfor der vi satt. «Jeg sitter som oftest her i Mottakelsen og hilser på alle de nye. Det er triveligere å være her enn å sitte der inne og ikke få til noe som helst. Og mange av de nye som kommer nå er jo barn. Det er koselig. Det følger sånn liv og røre med barn.»