Plutselig her om dagen fikk jeg husmannspolkan på hjernen. Alf Prøysens kjente vise fra 1948, da den kom i Drengestuguviser sammen med ti-tolv andre kjente prøysenviser. Den er laget før jeg ble født, men jeg føler (vi er mange som føler slikt rundt Prøysens tekster) at den er en del av meg selv.
Sangen, visa, slik den er inni hodet mitt, er ganske annerledes enn de youtubevideoene jeg kan finne, der visa er forsøkt visualisert – til og med med Prøysen sjøl som den danseglade Æinders. Jeg synes ikke de holder. Det visa målbærer er noe annet enn det både filmmakere og intervjuere får fram – synes jeg.
For jeg var til stede, synes jeg. Og det er ikke bare tull. Jeg var på kjøkkenet – hos tanta og onkelen min, vi var i hvert fall fem unger der, kanskje ikke alle var inne samtidig, men det var kjøkkenet som var oppholdsrommet, og dette var tidlig kveld, tror jeg.
Tanta mi sto på en taburett i kroken ved ommen, hun hengte opp klesvask på snora over den, sto og balanserte og strakte seg for å nå opp – det må jo ha vært vinter siden hun tørka klær over svartommen inne, jo, da var vi vel alle fem ungene inne på kjøkkenet.
Så kom onkelen min inn, fra sitt arbe ute, fikk se kona si der oppe på taburetten, var i to sprang borte hos henne og slo begge armene rundt livet hennes, løfta henne i været og svingte henne rundt mens han lo høyt – før han satte henne ned på taburetten igjen. Og tanta mi skreik og hylte og lo – nemen å æ det du gjør! Slæpp meg! Sætt meg ne att!
Søskenbarna mine lo også, sjå på a mor og n far, dette var morosamt! Et bittelite glimt av livsglede, av brå lyst, av kjærlighet, kanskje – i en slitsom og ganske trang tilværelse.
De hadde et lite småbruk som de levde av, oppi Åsmarken, «der kjerringa er hest» for å sitere en annen av Prøysens viser. Det var arbe dagen lang for begge to. Jeg husker lyden av tantes hender, når hun sopte brødsmuler av bordkanten. Det var en liten raspelyd, for hendene hennes var så grove av så mye forskjellig arbe i ett kjør. (Selv trodde jeg at alle mødre og tanter hadde slike hender. Å bli strøket over kinnet av slike hender var det riktigste av kjærtegn.)
Det var akkurat samme brå glede over livet og tilværelsen og synet av ektefellen som slo ned i onkelen min, som den husmannen Anders opplever i visa. Æinners på dialekt.
Kom hit, nå kjæring, så tæk vi en dæins!
Tralala, tralala.
Æinners, da, æ du frå samling og sæins!
Tralala, tralala.
Je ha itte stuun, å æ det før stell,
og folk som gå utafør på væga i kveld, dom lure fel på, å æ detti før spell!
Tralalalala.
Dæinse, dæinse, dokka mi
vi ska hoppe dæinsen, vi!
Nå ska dokka vara bli,
før nå ska dokka dæinse!
Kjerringa til Anders protesterer høylytt, akkurat som tanta mi. «Je æ slitin og kje, je vil vara i fred!» Og slitne var de nok hele tida, både husmannskjerringer og småbrukerkjerringer oppi Åsmarken. Men tanta mi lo høyt mens hun protesterte, og kjerringa til Anders danser med gjennom alle fire versene, og til tross for at versene består av alle hennes protester, så vil jeg tro at hun også ler overgivent av denne galne mannen hun er gift med.
Både «nei, at je ha fått slik en tulling tel mæinn!» og «en sku itte tru du vart bæssfar i vår!» får en tenke seg sagt i overgiven latter, ikke ment som direkte motstand mot dansingen. Til tross for både gul og blå hofte.
Hele husmannspolkaen er en skildring av kjærlighet, av erotisk kjærlighet og boblende livsglede. Prøysen har selv sagt i intervju at han skreiv visa til minne om far og mor, de var så glade i å danse, begge to. Og han har flere ganger vektlagt hvordan humoren var til stede hele tiden i husmannssamfunnet han vokste opp i. Han var en generasjon eldre enn meg, men jeg drar kjensel på dette, som etterkommer av husmenn på begge sider.
Størst av alt er kjærligheten, står det i Bibelen. Både tanta mi og husmannskjerringa hass Anders er nok enige i det. Og legg gjerne til humor, som jamstort med kjærligheten. Og Eros, for all del.
Kom hit, nå kjæring, så tæk vi en dæins!
Tralala, tralala.
Æinners, da, æ du frå samling og sæins!
Tralala, tralala.
Je ha itte stuun, å æ det før stell,
og folk som gå utafør på væga i kveld, dom lure fel på, å æ detti før spell!
Tralalalalala.
Dæinse, dæinse, dokka mi
vi ska hoppe dæinsen, vi!
Nå ska dokka vara bli,
før nå ska dokka dæinse!
Æinners, nå sleppe du, høre du det?
Tralala, tralala.
Je æ slitin og kje, je vil vara i fred!
Tralala, tralala.
Og så rætt inni bordkæinten, hofta mi, nå!
I mårå så æ je både gul og blå!
Kæin du da slett itte høre og sjå?
Tralalalalala.
Likevæl ska dæinsen gå,
slå du hofta gul og blå,
kom, så ska vi blåse på!
Og så kæin dokka dæinse!
Nei at je ha fått slik en tulling tel mæinn!
Tralala, tralalala.
Kattskåla, Æinners, du tråkå sund den!
Tralalala, tralalala.
Og katta bli redd, Æinners, håss ska det gå,
hu flyg oppi glaskarmen, der kæinn du sjå!
Nå reiv a ned rosa med blomknopper på!
Tralalalalala.
Dæinse, dæinse,sukkertopp!
Sætt je deg i karmen opp,
æ du sjøl en rosenknopp,
men fysst ska dokka dæinse!
En sku itte tru du vart bæssfar i vår!
Tralalalala.
Taklampa, Æinners, hu dingle og går!
Tralalalala.
Og der gikk nå krakken –
å, store mi tid!
– rætt oppi gryta med grisgrauten i!
Og der koke kjelen! Åssdeint ska det bli?
Tralalalalala.
Det ska bli i polkatid,
og vi ska dæinse polka vi!
Men nå ska dokka slæppe fri,
Tusen takk for dæinsen!