Den kom hvert år i november, etter at det var blitt snø og kaldt. Vi hadde to griser i uthuset, innkjøpt som søte smågriser hver vår, og i november skulle de slaktes.
Jeg var en følsom unge. Alle unger er jo følsomme, men jeg sleit mye med følelsene mine. Det vil si at jeg sleit med å holde dem inni meg, for det skulle en jo, når en var stor jente. Og siden jeg hadde to yngre søstre, var det ikke til å komme forbi at jeg var stor jente.
Slaktedagen var en dag, da alt var forferdelig.
Jeg var jo inne. En slik dag, da de voksne hadde fryktelig mye å gjøre, og alt skulle gjøres innafor et ganske kort tidsvindu, som vi kaller det i vår tid, en slik dag skulle vi unger holde oss inne og ikke flyge attivæga. Om det var sagt eller usagt, husker jeg ikke, men det var en lov vi holdt oss til. Når jeg var inne, hadde jeg hjemmestrikka ullbukse og sokker og genser. Hvis jeg skulle ut, hadde jeg kjeledress utapå alle lagene med ull. Men jeg skulle ikke ut, bare hvis jeg måtte på do, men da gikk det så fort – løpe ut i uthuset, gjøre fort fra seg, løpe inn igjen – at jeg dro ikke på meg kjeldressen. Tok på lue og sko bare, løp fort ut og fort inn igjen.
På slaktedagen gikk jeg bare og drev rundt inne i ullbuksa mi. Rastløs, uggen, kvalm, fra rom til rom. Hvis småsøstrene holdt fred og var i gang med felles leik på kjøkkengulvet, kunne jeg gjøre det jeg helst ville, snike meg vekk.
Da lista jeg meg opp på soverommet i andre etasje, der det var store vinduer på nordsiden av veggen. Der hadde jeg utsikt til det som foregikk. Derfra så jeg alt. På nordsiden av veggen var den ytre nedgangen til kjelleren med bryggerhuset, ved nordsiden av veggen hadde de satt opp slaktebenken. Fra vinduet kunne jeg se ned på alt.
Jeg hadde allerede hørt de ville skrikene til grisen. Jeg visste, eller antakeligvis visste jeg det ikke før mange år senere, etter at ting var fortalt meg om igjen og om igjen, men jeg sauser det sammen med egne minner, hvordan gangen i det hele var: Mor, med skaut og strikkejakke og støvler, sto bak veggen med ei bøtte i hånda, og orka ikke se på – hun bare hørte skrikene, akkurat som jeg. Den innleide slakteren, ofte en nabo, gjorde grovarbeidet og stakk grisen, som det het. Da stilna skrikene, og da måtte mor løpe fram med bøtta. For da fossa blodet, og det måtte samles opp i bøtta.
Så måtte mor røre, lenge, lenge, helt til blodet ble avkjølt i novemberkulda der ute ved slaktebenken. Hun sto bøyd over bøtta og rørte og rørte med turua. Turua var spikket av et lite grantre med greiner i hver sin himmelretning, utgangspunktet for greinene dannet tuppen på turua, den fungerte som ei visp med disse små pinnene stikkende ut fra tuppen. Mor rørte og rørte. Turua var veldig, veldig trehvit oppover på skaftet, og veldig, veldig blodrød nederst. Mens mor rørte, hadde slakteren og far fått buksert grisen opp på slakterbenken. Fra der jeg sto og nesten holdt pusten oppe i vinduet, kunne jeg se rett ned på dyret på slaktebenken. Rett ned på magen til grisen, med alle brystvortene. Nå kom én ut fra bryggerhuset med en svær, overdimensjonert kaffekjele full av kokende vann. Langsomt helte han vann over huden på grisen, i en lang, tynn stråle, mens slakteren skrapte bort grisebust med en kniv. Det dampet kolossalt av kjelen og av grisen. De snudde på dyret en gang eller to, til de hadde fått bort all bust.
Nå lå den på rygg igjen, alle fire beina sprikende. Og så skjedde det. De åpna grisen. Et langt snitt langs hele magen, og jeg kunne se alt inni. Kvalmen slo voldsomt inn over meg. Det var ugreie, kaosaktige sammenhenger, det var runde og krøllete former, alt hang sammen med alt, det var en forferdelig bløt og mjuk affære med lilla, burgunderrøde og blåaktige innvoller. De disset og skalv under slakteren og fars arbeid med knivene.
De visste hva de skulle gjøre, de kunne dette, de voksne. Selv om jeg ikke kunne begripe at de orket. Innvollene ble tatt ut, skåret fra hverandre, enkeltdeler lagt ut over den kalde snøen til videre foredling, ut fra hvor dyrebare de var som mat. Tarmene, de blålige, ble tatt inn i bryggerhuset for grundig vask – de skulle brukes til pølseskinn. Det var morsomt igjen, en dag eller to senere, å se hvite, smale, rengjorte tarmer ligge i vann i ei bøtte. Tok en nedi der og fant en åpning, kunne en blåse inn i den og se tarmen svelle opp igjen i buktninger nedover i bøtta, få igjen fasongen sin. Men det fikk vi ikke lov til. En skal ikke leke med maten.
Nå var det verste over, nå var grisen tom inni og hadde en mer jevn rødfarge. Nå ble delene skjært fra, også de lagt pent utover på snøen. Skinker og bog skulle saltes ned, ribba skulle gjemmes til jul, de fleste delene skulle pakkes og fryses ned på fryseriet nede i bygda, der vi hadde fryseboks med egen nøkkel. Kjøtt og flesk skulle skjæres smått og males mange ganger på kjøttkvern, det skulle bli pølser og medisterkaker. Hodet skulle bli sylte, føttene skulle slakteren få, han var glad i syltelabber, helt utrolig at det var mulig.
Det verste var over, bortsett fra alt arbeidet som sto igjen, særlig for kvinnfolkene, mor og nabokona. Men mor måtte løsrive seg fra alt dette og inn og lage middag. Mange folk hadde deltatt i sjauen, og alle måtte få mat rundt kjøkkenbordet vårt denne dagen. Fin kjøttmiddag, den fineste biten av grisen, som de kalte «fisken på grisen», skulle stekes og serveres. De voksne var blide og glade og muntre, slik en blir etter et godt stykke arbeid.
Jeg var kvalm.
Det var for mange og for sterke lukter, både av folkene og av maten. Synet av den nyåpnede grisen med blanke tarmer veltende utover hadde satt seg fast i hele kroppen, på en mystisk måte kunne jeg kjenne lukten av det også. Jeg satt med høye skuldre og nedvendt ansikt på den trange benken med søstrene mine, og hviska fortvilet til mor: «Kan jeg få spise bare smør og potet?» Mor nikka forståelsesfullt og fant fram margarin til meg.
Nå kunne jeg slappe av. En gulhvit, pen og rund og varm potet på tallerkenen min. Ved siden av, en mørkere gul snill liten klatt med smør, som pent og pyntelig smeltet litt i kantene når jeg la den oppå en bit av poteten. Det ble fred inni meg, når jeg bare ikke så opp på de voksne. Så lenge det bare var tallerkenen, poteten og smøret og meg, var verden i vater. Og det var et helt år til neste slaktedag.